Vi hadde 5 uker i Las Palmas før ARC start den 20. November 2011. Denne tiden ble brukt godt, både til planlegging, båtreparasjoner , vedlikehold, innkjøp av tau, blokker og reservedeler, innkjøp av proviant for overfarten, sightseeing på øya Gran Canaria og til sosialt samvær og nye bekjentskap. Ko-ko skulle også gjennom en omfattende sikkerhetkontroll.
Tiden fløy av sted og plutselig var det tid for at mannskapet vårt for overfarten skulle komme. Mandag 14. november kom Andreas Falck, Jon Letting og Bert Andersson for å være med på Ko-Ko`s Atlanterhavskryssing. Dessuten hadde Bert med seg fruen, Birgitte, som var en utrolig flott hjelp i siste ukes forberedelser. Nå hastet det med å få de siste tingene på plass før avreisen. Ekstra spri bom var bestilt og ankom siste kvelden før avreise. Tauverk i metervis og blokker ble rigget for medvinds seiling og bom preventer ble tilpasset og utprøvet på en testseiltur fredag før start.
Watermaker filtre ble renset, dusjpumpe reparert og mellom slagene fikk vi tid til Welcome og goodbye parties og flaggparade i marina`n med alle de andre deltagerne.
Søndag 20. november gikk starten kl 13.00 og minuttene før startskuddet var ulidelig spennende. Vi lå godt an før startlinjen, fikk heist genakeren og suste av gårde i god fart da startskuddet gikk.
Litt problem i starten med skvis fra båt på styrbord side, men vi ga oss ikke og hadde en rask og god start. Etter ca 1,5 timer lente vi oss litt tilbake, nøt den gode vinden og flott seilføring – da skjedde det plutselig: Spinnakerfallet røk. Dette medførte at 250m2 seil plutselig lå i vannet ved siden av båten og vi kjempet hardt for å få det helt tilbake i Ko-Ko.
Det klarte vi, men vi hadde ikke spinnakerfall til å få heist seilet opp igjen. Nå var gode råd dyre, men så meldte Bert seg til å gå opp i masten og feste et nytt spinnakerfall. Det ble gjort under stor beundring fra oss andre og plutselig var vi tilbake med full seilføring. Vi hadde mye og kraftig vind de første dagene og bølgene er høye og uregelmessige. Det tar tid å venne seg til at båten er i kraftig bevegelse hele tiden og man får en merkelig gange med 2 til 3 raske skritt fram for så å stå helt stille eller rygge tilbake før neste bølg tar deg framover igjen. Søvn er også vanskelig i begynnelsen men etter hvert blir man så trøtt at man sovner – gjerne i en Spyder Man lignende positur. Vaktene gikk sin gang – 2 timer på og 8 timer av. Luksus. Om natten hadde vi redusert seilføring slik at èn kunne være på vakt alene. Dagene og nettene ble avbrutt av utrolig vakre soloppganger og solnedganger.
Haakons veltilberedte måltider var et høydepunkt. Alle middager under hele overfarten ble spist samlet i cockpit – selv om man til tider måtte tviholde på både tallerkner og bestikk. Vi hadde bare en skummel hendelse underveis og det var etter 10 dager. Da hadde vi 2 ganger daglig ladet batterier med generator, men vi hadde ikke startet motoren. Det vi ikke visste var at startbatteriene bare lades av motoren – ikke av generatoren. Da Haakon på ettermiddagen skulle starte generatoren var det ikke liv der. Han prøvde da å starte motoren, men den var like tyst. Etter noe satellitt telefonering til Sverige for gode råd ble vi enige om å lage startkabler.
Disse ble koblet til de ”friske” batteriene og over til startbatteriene – og vips hørte vi en god motorlyd. Mens alt dette pågikk nedunder dekk sto jeg til rors og vi fikk besøk av turens største squall til nå. I stummende mørke mistet vi kursen, seilene blafret og vi var helt uten styrefart. Men plutselig var squallen over, vi fikk igjen vind fra nordøst, fant igjen kursen vår og nøt den gode lyden av motoren som ladet batteriene.
Det er ikke langt mellom fortvilelse og glede.
Underveis hadde vi quis kveld, vi hadde feiring av 1. Søndag i advent med medbragt kake fra El Corte Englès, vi feiret halvgått løp med champagne og gutta fikk til og med adventskalender Vi fisket ikke underveis men daglig gikk vi tur på dekket for å kaste uti flyvefisk som hadde forvillet seg om bord.
Etter 14 dager med god vind og flott seilføring ble det plutselig totalt vindstille. Vi tok oss et etterlengtet bad, nøt at båten lå vannrett igjen og tittet på hverandre og lurte på hva vi nå skulle gjøre. Da skar skipper Haakon igjennom med bifall fra alle oss andre – vi starter motoren og går rett på målet! Som sagt så gjort.
St. Lucia og Rum Punch lokket i det fjerne. Etter ca 40 motortimer så vi Pigeon Island på St. Lucia.
Fuglene kom og besøkte oss og vi luktet land.. Etter 16 døgn, 1 time og 15 minutter var vi i mål på St. Lucia og vi fikk en strålende mottagelse både på mål linjen og da vi kom inn i Rodney Bay Marina.
Mottagelseskomitèn var der med steel trommer, frukt og punch.
Venner og bekjente stakk bortom for å gratulere og ønske velkommen. Vi hadde klump og i halsen og tårer i øynene – målet var nådd. Godt å ha fast grunn under føttene igjen og veldig godt å sove i en seng som står i ro.